top of page

Hva hadde Nietzsche ment om den norske skolen?


I sin bok “Twilight of the Idols” dedikerer filosof og filolog Friedrich Nietzsche noen avsnitt til sine meninger om den moderne skole, som han mener kan oppsummeres gjennom en rekke antagonismer. Disse kan forklares gjennom tre hovedpoeng: en mangel på gode lærere, demokratiseringen av utdanningssystemet og hastverket som preger skolen. På tross av de mange ulikhetene det er mellom 1800-tallets utdanningsinstitusjoner og dagens norske skole, virker flere av Nietzsches argumenter å være svært treffende i dag.


Lærerne elevene trenger er dem som er overlegne i sine respektive fag og er innehavere av mesterlige intellekt, mener Nietzsche. De står i motsetning til mange av dagens lærere som bare omformulerer og videreformidler lærebokens innhold — hvis engang dette. Dårlige lærere kan føre til en denaturering av samfunnet, mener han.


Problemer knyttet til rekruttering av kvalifiserte lærere er noe en fortsatt ser igjen i dag; dette var blant annet bakgrunnen for fjorårets skolestreik. Om en heving av lønnen virkelig vil være løsningen på problemet kan en betvile. Tross det faktum at en førsteamanuensis på universitetet tjener mindre enn en lektor, synes mange dette er en attraktiv stilling. Det kan derfor tenkes at det er andre grunner til at folk ikke velger læreryrket. Siden mangelen på søkere også i hovedsak er noe som gjelder stillinger i distriktene, eller på trøblete skoler, kan en lure på om ikke insentiver for å ta disse jobbene ville vært vel så effektivt som en generell lønnsøkning.


Deler av problematikken med rekruttering har Nietzsche allerede adressert. Det er en grunnleggende motsetning mellom konseptet høyere utdanning og en stor elevmasse, skriver han. Selv om dette gir uttrykk for filosofens elitisme og forakt for massene, fungerer deler av argumentet like fullt i et progressivt samfunn med idealer om inkludering og muligheter for alle.


I lange tider har det vært forsøkt å styre flere elever mot yrkesfaglige linjer på VGS. Det er imidlertid flere grunner til at dette for mange ikke virker som et godt valg. Mangelen på lærlingplasser gjør det lite appellerende å velge denne retningen, tross føringene lærerne legger for mange på ungdomsskolen. Videre virker det fortsatt som om studiespesialiserende for mange har høyere status, selv om det ofte er mer behov for mange av arbeiderne som kommer av den yrkesfaglige utdanningen. Hadde noe av denne problematikken vært løst, er det plausibelt at flere også hadde valgt denne retningen.


Videre mener Nietzsche at moderne utdanning preges av et hastverk som står i motsetning til den møysommelige prosessen dannelse egentlig er. I et forsøk på å presse flest mulig elever gjennom skoleverket, få flest mulig til å bestå, har skolen mistet synet av sine egentlige mål: læring og dannelse.


Dette hastverket kommer til uttrykk på flere måter. Skolen i dag i stor grad en borgerfabrikk, hvor læreren ikke gjør annet enn å undervise. Dette gir få muligheter for faglig påfyll og oppdatering (noe som igjen kan amplifisere problematikken Nietzsche adresserer i sitt punkt nummer en). Dette fører også til at mange ikke har tid, eller kanskje energi, til overs til å utvikle og bedre undervisningsopplegget sitt.


Metodefrihet er et ord som i senere tider har vært mye brukt i den norske skolen. Termen henviser til det mange mener er lærerens rett til å drive undervisningen på sin egen måte. I beste fall kan dette føre til en lærerik og variert opplevelse for elevene. Dette er imidlertid ofte ikke realiteten, og mange ender med å få 90 minutters økter med frontalundervisning. Mennesker lærer ikke så forskjellig som mange kanskje antar. Studier peker på viktigheten av aktive metoder for læring som en del av læringsprosessen. Kanskje kan mer obligatorisk samarbeid mellom faglærerne, eller et større fokus på en mer pedagogisk læringssituasjon rette skolen tilbake mot læringen og vekk fra borgerproduksjonen.


Allerede i 2015 rapporterte Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) at ferske studenters lese- og skriveferdigheter var for dårlige. Flere ville kanskje tenkt at løsningen på dette ville vært mer lese- og skrivetrening. Det gjør ikke de som bestemmer. Istedenfor å bli vurdert gjennom stiler, eller fordypningsprosjekt, blir elevene testet i veggaviser og fagsamtaler. Resultatet blir at norske elevers leseferdigheter fortsetter å falle — noe PISA-studien fra også 2018 viser. Igjen er dette et resultat av at vi velger minste motstands vei. De fleste kjenner til uttrykket “trening gjør mester” — det gjør imidlertid ikke byråkratene.


For elevene er det sørgelig at Nietzsches observasjoner gjør seg gjeldende også i dag (selv om det selvfølgelig er imponerende hvor treffende han er i sin kritikk). Hans utsagn kan virke både provoserende og sjokkerende for den som leser, men dette var naturligvis også intensjonen. Skolepolitikken som har blitt ført av samtlige av de politiske partiene i lengre tid er basert på ideologi i langt større grad enn forskning, og det vi ser nå er resultatet av nettopp dette. Eksamenstullet var på mange måter bare prikken over i'en for 04-kullet som nå trer av etter sine tre år på VGS. Det er selvfølgelig viktig å poengtere at intet enkelt individ kan ta ansvar for den nåværende situasjonen. Likevel er det på tide med endring. Vi avslutter derfor med en melding til Tonje Brenna: Dette holder ikke mål! Skolen er intet sted for svada, elevproduksjon og politikk som utarbeides etter kvasivitenskap.




160 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle
Innlegg: Blog2_Post
bottom of page