illustrasjon av Amelie Rouppert
Mennesker som tyr til massakrer, gjør det ofte for å fremme et budskap. Utførelsen av massakrene er en bevisst metode for å spre frykt i befolkningen. Det er en grusom, men utvilsomt effektiv metode. Det er denne frykten som har forvandlet store offentlige arrangementer til kjente arenaer for terror. Frykten du og jeg har for at noen som står oss nært skal bli drept, frykten vi alle følte på den 22. juli 2011. Det er uforutsigbare og horrible situasjoner vi føler oss hjelpeløse overfor. Men du kan utrette mer enn du tror! Vi må slutte å gi denne typen kriminalitet den oppmerksomheten den lever på. Ansvaret ligger både hos media, og den enkelte. Denne artikkelen er en omskrevet tale jeg holdt i norsken. Ettersom budskapet er avhengig av stor omslutning for å virke, vil jeg prøve å gi den det med denne artikkelen. Budskapet, spør du? Hvordan du kan være med på å forhindre massakrer.
Media bør anonymisere gjerningspersonen. De fortjener ikke berømmelsen de trakter etter. Videre gjenstår det et ansvar hos oss som enkeltindivider. Ansvaret innebærer å ikke gi bort klikk til massemediene som fremmer og vektlegger identiteten til gjerningspersonen. Medier som med andre ord gjør alt annet enn å anonymisere personen. Frastå fristelsen, for dette er ikke en handling som krever mye mot, men en enkel endring du kan gjøre for tryggheten til dine nære og kjære, men også andres. For hva styres media i stor grad av? Økonomisk gevinst. Sakene du og jeg klikker oss mest inn på, blir sakene media melker for alt det er verdt. Konsekvensene er at gjerningspersonen får den ønskede oppmerksomheten som vedkommende er ute etter, i tillegg til at dette kan trigge likesinnede individer til å begå lignende ugjerninger.
Selvsagt bør ikke informasjon om hendelsen skjules for offentligheten, ettersom dette står i strid med en av demokratiets grunnleggende egenskaper vi verdsetter så høyt; trykkefriheten. Men å publisere ansikt, og nevne navnet til gjerningspersonen ukritisk, er ikke nødvendig. Kanskje synes den mest effektive metoden være å totalt hindre hendelsen fra å nå overflaten i media – å simpelthen ikke skrive om hendelsene. Men dette er ikke den ideelle veien å gå da det, som nevnt over, vil gå imot våre demokratiske verdier.
Men hvorfor ty til anonymisering som tiltak? En faktor som går igjen hos massemorderne er et sterkt behov for å skape seg et navn. Tar vi dette fra dem, står de tomhendt igjen. I skoleskytinger for eksempel, handler det ikke alltid om å fremme et budskap, men et sterkt ønske om oppmerksomhet. Eksemplene mange, la meg vise til et par. Skolemassakren på Stoneman Douglas High School, gjerningspersonen laget en video hvor han sa at han ville bli en skoleskyter, på grunn av oppmerksomheten det ville det ville gi ham, og sa «when you see me on the news, you´ll know who I am». Et annet eksempel er Kinomassakren i Aurora, sa morderen i ettertid til psykiateren sin at han følte han ikke kunne sette sitt preg på verden gjennom vitenskap, så han gjorde det ved å drepe. Ved Nattklubbskytingen i Orlando, ringte morderen en lokal nyhetskanal under angrepet, for så å sjekke Facebook om han hadde gått viral. Massemorderne oppnår alle det de ønsker, en verdensomfattende oppmerksomhet. Bak dette rampelyset glemmer vi identitetene til de overlevende og de avdøde.
“No name, no photo, no notoriety”, er slagordet til organisasjonen No Notoriety, dannet av Tom Teves og Caren Teves. Opprettelsen av organisasjonen skjedde etter at de selv mistet sin sønn, Alex Teves, under kinomassakren i den amerikanske delstaten Aurora. Historien er rørende og hjerteskjærende; Alex skulle på kino med kjæresten sin Amanda en fredags kveld 20.juli 2012, men kom aldri hjem. Denne kvelden stormet en tungt bevæpnet terrorist kinoen i Aurora. Alex hoppet heltemodig foran Amanda idet en kule ble avfyrt i hennes retning. Amanda lever derfor den dag i dag, takket være Alex Teves.
Historier som denne forsvinner fra dagsordenen som resultat av det overflødige oppstyret sentrert omkring gjerningspersonen. Å fremme fortellinger som den til Alex Teves, vil ikke bare kunne forhindre lignende hendelser i fremtiden, men vil også bety mye for de pårørende. Forskning som No Notoriety viser til på nettsiden sin, støtter det faktum at ønske om oppmerksomhet er en motivasjonsfaktor for enkeltpersoner til å begå massemord. Slik kan de markere seg på en måte de føler at de ikke hadde klart på annet vis.
Organisasjonen blir støttet av flere politimyndigheter, blant annet etterforskningsetaten FBI som har en lignende kampanje gående. Kampanjen heter «Dont Name Them», hvor de samme prinsippene om anonymisering fremmes. Med det for øye, hva skal da til for at media, og vi som enkeltindivider, endrer måten vi håndterer disse sakene på?
En massemorders eneste, men velfungerende våpen, er altså å spre frykt i befolkningen gjennom media. Dette våpenet kan vi forsøke å ta fra dem. Denne eventuelle løsningen er ikke et fasitsvar, men mye peker altså på at dette er verdt et forsøk.
Media må anonymisere gjerningspersonen og få oppmerksomheten over på de overlevende og de avdøde. Ikke publisere ansikt, og heller ikke bruke navnet ukritisk. Som enkeltindivider må vi bevisst tenke gjennom hvilke medieplattformer vi vil støtte. De som anonymiserer gjerningspersonens identitet, eller medier som skaper sensasjon ved å fortelle morderens historie? Disse mediene er ofte heller ikke reliable kilder, som forteller havsanne historier, eller direkte usanne.
Når alt kommer til alt, hva er viktigst; å tilfredsstille egen nysgjerrighet eller å bidra til et kollektivt forsøk på å forhindre fremtidige massakrer? Det hele koker ned til hvorvidt vi engasjerer oss gjennom handling, noe jeg håper jeg har inspirert deg til i dag. For som Henrik Ibsen en gang sa «ikke tusen ord seg prenter som en gjernings spor». Det er handlingen som teller – og i dette tilfellet: fraværet av en handling.
Kilder:
- Gerber, T., 2014, FBI to media: Don’t name mass shooters https://www.ksat.com/news/2014/07/28/fbi-to-media-dont-name-mass-shooters-2/ (lest 29.09.2019)