Illustrasjon av Amelie Urdal Rouppert
En svart bil knaste i grusen i det den ankom antikvariatet. Dimitrij våknet av at noen åpnet døren, som utløste dørbjellen. Mannen, som hadde på seg en svart dress, svarte solbriller, og bar en svart stresskoffert, kom inn i antikvariatet, så seg rundt og begav seg inn. Han svevde sysselløst langs de overfylte, halvkategoriserte bokhyllene.
- Har De hatt mange kunder i det siste? spurte Mannen som var kledd i svart.
- Nei, svarte Dimitrij og klødde seg i det veldige, gråflekkete skjegget sitt, – ikke særlig mange. For tre dager siden var det en mann her som spurte etter Peer Gynt, men han dro etter at jeg fortalte ham prisen. Det var en førsteutgave.
Mannen som var kledd i svart nikket. Dimitrij forsøkte å være diskré mens han strakk hals for å se Mannen som var kledd i svart mellom bokhyllene. Han så særs offisiell ut, nesten diplomatisk, tenkte Dimitrij da Mannen som var kledd i svart kom ut fra bokhyllene og stilte seg i den tomme kvadraten foran kassen.
Mannen som var kledd i svart hvisket noe diplomatisk inn i jakkeermet sitt, og så sa han, med jakkeermet til munnen:
- Ravnen har landet i gjøkeredet.
Han åpnet den svarte stresskofferten sin og tok ut et dokument. Dimitrij kvapp i det Mannen som var kledd i svart slo dokumentet ned på bordet hvor Dimitrij satt. Øverst på dokumentet var det stemplet Historiefagets Juridiske Samlag. Mannen som var kledd i svart stirret inn i øynene til Dimitrij gjennom de svarte solbrillene sine. Dimitrij var, i mental forstand, fastbundet.
I lokalet hvor det nå var et antikvariat (Vasiljevitsj Antikvariat A/S, under ledelse av Dimitrij Vasiljevitsj), hadde det tidligere bodd en selverklært historiker som alle kalte Jon Quisjote. Dimitrij hadde hørt utallige fortellinger om Jon Quisjote. Ut ifra disse anekdotiske beretningene hadde Dimitrij et bilde av hvordan Jon Quisjote så ut: En høy, mager mann ikledd saueskinnvest og kjortel med langt, hvitt hår og ujevn skjeggvekst, som skrev historiske tekster fra perspektivet til en tidlig 1600-talls ridder og trubadur. Dimitrij var abonnent på et tidsskrift for historieentusiaster – Verdens Gang (det hadde oppstått store komplikasjoner da tidsskriftet havnet i navnestrid med tabloidavisen av samme navn, som for øvrig ble startet åtte år etter tidsskriftet. Tidsskriftet gikk til søksmål mot tabloidavisen, men saken endte omsider i forlik da tabloidavisen skiftet navn til Vredens Gnag) – hvor det tidvis sto frem fagpersoner som kritiserte de kontroversielle (fra perspektivet til en person innenfor historiefaget) tekstene til Jon Quisjote.
I kjelleren, som tidligere hadde vært Jon Quisjote sin, hadde Dimitrij en gang funnet et stort og tungt stålsverd, samt en brynje og en gammel ridderhjelm. Dimitrij hadde gjemt alt dette i en kiste i kontoret sitt (soveværelse ved kveldstid), som befant seg en etasje over antikvariatet, i håp om at han en gang kunne selge dem for store summer grunker. Han tenkte at det å ikke gi disse videre som arvegods ikke var gjort av egoisme, siden han ikke hadde noen nær familie.
- Hva angår dette? sa Dimitrij mens han skumleste dokumentet; det var langt og byråkratisk.
- Dette er husstanden til Jon Quisjote, er det ikke?
- Nei, svarte Dimitrij, – jeg overtok dette lokalet etter ham for over tyve år siden.
- Jaså, Mannen som var kledd i svart studerte Dimitrij anklagende, – har De på noen måte samarbeidet med Jon Quisjote i skriveriene hans?
– Nei.
– Vet De hvor Jon Quisjote befinner seg i talende stund?
– Nei. Dimitrij følte seg allerede overveldet av det tilstedeværende byråkratiet. Han kunne se speilbildet av seg selv i de svarte solbrillene til Mannen som var kledd i svart – han så to forvrengte bilder av en sliten, og ærlig talt lei mann som helst ikke ønsket å bli forhørt av menn i svarte dresser.
– Kan jeg spørre Dem igjen, sa Dimitrij, – hva alt dette angår.
– Jeg er her under oppdrag fra Historiefagets Juridiske Samlag, svarte Mannen som var kledd i svart,
– om De er misfornøyd med våre tjenester vil jeg gjerne gi Dem et utfyllingsskjema ...
Dimitrij hadde sluttet å høre på Mannen som var kledd i svart. Dimitrij hadde ikke nødvendigvis mye sympati for Jon Quisjote, men han hadde en sterk avsmak for byråkrati.
– ... om De er misfornøyd med a) vår fremgangsmetode i dag, b) en av våre ansattes oppførsel eller språkbruk, eller c) en av våre ansattes bekledning, vennligst kryss av her, her og her ... Mannen som var kledd i svart fortsatte å lese fra et langt utfyllingsskjema.
– Stans høytlesningen er De snill, sa Dimitrij. Mannen som var kledd i svart så opp fra utfyllingsskjemaet.
– Da må jeg be Dem fortelle meg hvor Jon Quisjote befinner seg.
– Som jeg allerede har prøvd å forklare Dem; det kan jeg ikke. Jeg har aldri møtt ham, ingen har sett ham på tyve år, sa Dimitrij, nesten opprørt.
– Da må jeg be Dem bli med meg frem til jeg finner Jon Quisjote.
Dimitrij svarte, med en sardonisk tone
- Jeg kan med hånden trygt plantet på hjertet si at dere aldri kommer til å finne Jon Quisj-
Dimitrij ble avbrutt av at en høy, mager mann ikledd saueskinnvest og kjortel med langt, hvitt hår og ujevn skjeggvekst brøt opp døren til antikvariatet.
– Hvor er min brynje? Hvor er min hjelm? Og for Guds skyld, hvor er mitt stålsverd? ropte den trubadur- og ridderaktige skikkelsen med en så raspete og anstrengt røst, grunnet et halvsekel med tobakkinntak (via blant annet pipe, sigarillo og, tidvis, nargile), at man skulle trodd at lungene hans kom til å punktere,
– De kan da for fanden ikke få de rovgjerrige hendene sine i mine volum.
Mannen som var kledd i svart skjønte umiddelbart hvem som hadde kommet inn i det som nå var et antikvariat, tidligere hjem til en ridder, trubadur og selverklært historiker.
– Jon Quisjote, ropte Mannen som var kledd i svart, – De har krenket historiefagets stolthet og integritet med Deres kvasivitenskap. Historiefagets Juridiske Samlag går til søksmål mot Dem.
– Dette er et komplott mot min person! ropte Jon Quisjote tilbake. Han grep fatt i en førsteutgave av Norges Lover og slo den i hodet på Mannen som var kledd i svart. Mannen som var kledd i svart lå nå ubevisst på gulvet og var dekorert med en rød, rennende strøm som kom fra nesen hans.
Jon Quisjote sto midt i antikvariatet, andpusten, fortsatt med Norges lover i hendene.
– Nu, Panza, sa han, – jeg anmoder Dem å overlevere utstyret mitt.
Dimitrij satt der bak kassen, stum av forbauselse. Han nikket og reiste seg for å gå.
– Hvor har De tenkt Dem? brummet Jon Quisjote.
– Jeg har tingene Deres i en kiste på kontoret mitt, klarte Dimitrij å få ut. Hendene hans var blitt klamme, og han var tørr i halsen.
– Jaså, sa Jon Quisjote og løftet et øyenbryn til Dimitrij, – ikke prøv Dem på noe lumsk nå, Panza.
– Dimitrij, rettet Dimitrij, forsiktig.
– Vi har ikke tid til slikt trivielt vås, Panza. Dimitrij ignorerte dette. Han er sikkert blitt senil, tenkte han. Dimitrij gikk opp til kontoret sitt.
Det var et rotete rom – ikke ulikt antikvariatet. Kontoret var fylt med ymse litteratur, verdenskart, planter, og statuetter av greske skikkelser, veggene var bekledd med store, barokke rammer med små maleri i, og under et stort vindu var det et stort skrivebord i mahogni. Kisten, som inneholdt Jon Quisjotes ting, sto ved siden av skrivebordet – den var gammel og rosemalt. Dimitrij åpnet den gamle, rosemalte kisten og tok ut en brynje, en hjelm og et stålsverd. Alt sammen var tungt, men han klarte, med anstrengt rygg, å bære tingene ned trappen og inn til antikvariatet.
Jon Quisjote sto og pirket seg i tennene med en tannpirker.
– Ah! utropte Jon Quisjote, – De har omsider bestemt Dem for å gi tilbake det De har rappet fra meg. Beleilig. Jon Quisjote tok av seg saueskinnvesten og begynte å ta på seg utstyret sitt. Dimitrij så på Mannen som var kledd i svart. Han lå på gulvet og ga fra tid til annen fra seg små ynk og muskelrykk.
– Vi må da hjelpe ham.
– På tide å dra, konstaterte Jon Quisjote, nå i full rustning (kjortel, brynje, hjelm, stålsverd). Dimitrij overveide valgene sine. Han kunne enten bli her og vente på at Mannen som var kledd svart skulle våkne, for så å havne i en oversvømmelse av utfyllingsskjemaer, voldsanklager og, i verste fall, søksmål, eller, bli med Jon Quisjote på hva enn han skulle. Flukt virket ikke som en utvei, da han allerede visste fra beretningene han hadde hørt (og hendelsen han nettopp hadde bevitnet) at Jon Quisjote var en mann med voldelige tendenser. Dimitrij nikket tvilende til Jon Quisjote. De dro.
Jon Quisjote banket på rattet og trampet på pedalen.
– Må jeg selge et øye for å finne ut av hvordan denne fandens maskin fungerer?
– Det mangler nøkkel i tenningen, sa Dimitrij. Jon Quisjote og Dimitrij, nærmere bestemt kun førstnevnte, hadde kastet en murstein i sjåføvinduet til den svarte bilen til Mannen som var kledd i svart. Videre hadde de inntatt bilen, Jon Quisjote i førersetet, Dimitrij nølende i passasjersetet.
– Hvor får en tak i denne nøkkelen da, Panza?
– Jeg skal finne den, sa Dimitrij.
Dimitrij gikk inn igjen i antikvariatet og bort til Mannen som var kledd i svart, som fortsatt lå ubevisst på gulvet . Dimitrij gravde hånden sin ned i jakkelommen til Mannen som var kledd i svart og fant en pakke lakrispastiller, en svart skinnlommebok og svarte bønner. Hvor ville en byråkrat gjemt nøklene sine, tenkte Dimitrij. Dimitrij snudde seg for å plukke opp den svarte kofferten da han hørte noe pesende, som en katt på sitt niende liv, som ikke landet på bena sine denne gangen – den siste gangen, bak seg si:
- Vi går til søksmål mot Dem, Jon Quisjote.
Dimitrij snudde seg raskt tilbake og fikk se den dovne byråkraten våkne igjen. Dimitrij løp ut av antikvariatet.
– Jeg fant ikke nøkkelen! ropte Dimtrij. Jon Quisjote hoppet galant ut av bilen.
– Må vi ferde til fots? Intet problem, så klart, et lite hinder bare.
Dimitrij så rundt etter transportmidler. Ved den store eiken utenfor antikvariatet, sto det parkert, som det alltid gjorde, en sykkel. Sykkelen var Dimitrij sin. Mannen som var kledd i svart sto og fomlet med slipset sitt i døråpningen til antikvariatet.
– Men, Panza, ropte Jon Quisjote, – fyren står der nu!
– Kom! ropte Dimitrij og pekte på sykkelen sin.
Dimitrij løp til eiken, skrudde inn koden til sykkellåsen og fjernet den fra bakhjulet. Jon Quisjote slengte seg på sykkelen og Dimitrij klatret opp på bagasjebrettet.
– Full galopp, Rosinante! ropte Jon Quisjote. Rosinante galopperte av gårde, i retning sjøen. Langt ute på havet så Jon Quisjote en vindmølle.
Comments