Foto: NRK
Sjokkelementene er brukt opp, karakterene er ikke dypere enn en sølepytt og dramaturgien er overforklarende og gjør det hele forutsigbar og kjedelig.
Exit er en serie som i 2019 skapte mye diskusjon. To år og én pandemi senere er serieskaper Øystein Karlsen klar med ny sesong. Etter premieren forrige fredag har rikspressen publisert anmeldelser en etter en, og Kattenavisen henger seg på. Spriket mellom terningkast 5 i VG og 2 i Klassekampen tyder på stor splid i det norske folk - her får du min dom.
I første sesong av Exit blir vi sjokkert og fascinert av finanstoppenes univers, hvor hverdagen til de fire aksjespekulantene William, Henrik, Adam og Jeppe, består av dyr dop, horer og «trophy wives».
Seriens andre sesong befinner seg i det samme universet. Flere av mennene opplever at ekteskapet kommer i veien for deres glade liv som kokainsniffende horeknullere. Sesonger byr også på et nytt og etterlengtet perspektiv – nemlig konenes.
Mens noen av dem kjenner på kjedsomhet, opplever flere overgangen fra hjemmeværende «trophy wives» til fraskilt og arbeidsledig som skremmende. Den høygravide eks-konen til Adam, Hermine, er alene og hevngjerrig. Rolleinnehaver Agnes Kittelsen formidler tvetydigheten mellom hevnlyst og maktesløshet. Dette gir henne, i motsetningene til de andre karakterene, litt uforutsigbarhet. Men det er dessverre med hennes historie som alt annet i serien – overtydelig.
I film og TV-bransjen er «show don’t tell» en gyllen regel. Fortellingen skal fortelles gjennom handling, dialog, karakterutrykk, ulike detaljer, kameravinkler osv. Exit sine manusforfattere derimot, ser ut til å gå ubevisst imot denne regelen, uvitende om at dette dreper seerens mulighet til å tolke eller forstå historien selv. Seeropplevelsen blir tørr og på avstand.
I episode 1 går Hermine gjennom en traumatiserende opplevelse som tydelig legger grunnlaget for hennes historie videre i sesongen. Serieskaperne stoler ikke på at vi forstår viktigheten av dette, og Hermine gjentar hendelsen i hele 3 samtaler i løpet av sesongen. Kjedsommelige blir beskrivelsen, ettersom vi jo har sett det med egne øyne. For hver gjentagelse får vi mindre medfølelse og mer irritasjon. Handlinger er rett og slett slitt ut.
Hovedrolleinnhaverne gjør en grei prestasjon, men birollene spilles av folk du ikke skulle tro var skuespillere. Manuset spenner bein på dem alle sammen. Dialogene er kunstig og repeterende, noe som gjør fraværet av sympatiske karakterer til et fatalt feilgrep heller enn en genistrek.
Sesongen er like klisje og såpeoperask som musikken som spilles. Men med Frank Sinatra og Kendrick Lamar på øre kan dere likevel sitte igjen med en positiv opplevelse. Exit 2 går inn i en lang rekke serier som i et forsøk på seriøsitet, ender opp med et komisk, nesten parodisk resultat. Exit 2 får en terningkast 2 fra meg.