Potet, potet, potet!

Av og til, hvis du tenker på eller sier et ord for mange ganger, blir det rart. Det deles opp, blir til rare lyder. Plutselig ser det fremmed ut, og mister sin forutinntatte betydning. Ta for eksempel ordet «potet». Si det høyt ti ganger. Potet, potet, potet, potet, potet, potet, potet, potet, potet, potet. Det blir fort litt merkelig. Som om vi, ved å granske ordet nøye, får det til å gå i oppløsning og miste sin naturlige form. Men vanligvis går det bra. Vanligvis tenker vi ikke over ordene vi bruker - de er automatisert.


Her om dagen var jeg som vanlig på butikken i lunsjen for å kjøpe yoghurt (alltid den lilla, namnam). Jeg har hatt bankkortet mitt i snart 3 år, og kan med sikkerhet si at jeg husker pinkoden min. Fingrene mine har streifet over nøyaktig de samme sifrene hver gang jeg har betalt for noe, og jeg gjør det riktig hver gang! Null problem. Men mens jeg sto i køen ved kassen, tenkte jeg «Hva er pinkoden min?». Plutselig var det min tur til å betale, og der stod jeg, forvirret som aldri før. For hva var egentlig pinkoden min? Musklene i fingrene mine husker bevegelsen, men med en gang bevisstheten blandet seg inn i prosessen, ble jeg usikker. Dermed endte jeg opp med å trykke feil, og måtte aller nådigst be ekspeditrisen om å gi meg en sjanse til.


Problemet var at jeg i det øyeblikket ble bevisst automatikken i min egen handling. Og automatikken eksisterer nettopp som fravær av bevissthet, dermed ødelagte jeg hele betalingsagendaen for meg selv. Å stille spørsmål ved - og dermed bryte ut av - de automatiske handlingene våre, er ofte ubehagelig. De skaper forvirring med ringvirkninger i omgivelsene. Denne kortvarige forstyrrelsen kan være ubehagelig, men jeg har en mistanke om at det også er aller høyst nødvendig.


Jeg tror vi trenger å tenke over den vanepregede hverdagen vår, og gjøre oss selv bevisst våre valg. For hvilken verdi har vel et liv i automatikk? Vi begrenser oss selv gjennom vanene våre – de hindrer oss i å evaluere alternativene, de andre valgmulighetene. Eksempelvis har jeg, som tidligere nevnt, for vane å alltid kjøpe den lilla gomorgen-yoghurten. Det er alltid den jeg går for, den er best! Men tenk om den rosa, gule eller grønne er minst like god, om ikke bedre? Hva om å endre yoghurtvalg, eller for å være ekstra radikal; endre valg av lunsj, ville tilfredsstilt meg mye mer, og endret hele dagen min? Gitt meg overskudd på et helt annet nivå, gjort om på hele livsperspektivet mitt!


Eller enda bedre; hva om jeg fikk fingeren ut av ræven, og faktisk inviterte gjengen fra klassen på tur over vidden? Istedenfor å tilbringe onsdag kveld på rommet, inviterte crushet på kino? Istedenfor å pugge franske gloser til apatien kveler meg, heller utvidet min kulturelle horisont, og leste en bok? Istedenfor å se på «Friends» for tredje gang, skrev en artikkel til skoleavisen? Eller om meg og vennene mine gikk ut og spilte fotball, fremfor å se United mot Arsenal i hver vår stue?


Selvfølgelig skal det være lov å slappe av. For all del, livet er slitsomt og alle trenger vi å koble av i ny og ne. Men jeg tror også vi virkelig må ta inn over oss YOLO-innstillingen, og bryte noen av våre kjedelige vaner. For å gjøre hverdagen, og dermed selve livet, gøyere. Ofte tar jeg meg selv i å unnskylde tingenes tilstand med å si «det er bare sånn». Men hvis man tenker litt på det, som med ordet «potet», blir det fort merkelig. For det fins ingenting som er nettopp «sånn». Ting blir sånn, fordi vi gjør dem slik. «Sånn» er resultatet av bestemte forhold, og er det noe som raskt kan endres, så er det forhold! På den måten kan det bli både potet, appelsin, yoghurt, ananas og et spennende liv!

158 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle