Her kommer de helt objektive faktaene. Håndskrift er en døende kunst. Og hvorfor er det slik? Fordi en sørgelig og lav mann puttet en liten klinkekule i tuppen av en pinne, og kalte det en kulepenn. Dette skulle bli begynnelsen på en lang og smertefull krepering av skrivekunsten. Det er ikke mange av oss håndskriftentusiaster igjen. Vi har søkt tilflukt i de mørkeste hjørnene av Pinterest, hvor bare de mest «asthetic ;3» menneskene kan trives. Vi er svekket, men vi holder ut. Når sant skal sies, så er det kanskje ikke så ille. Kulepennlobbyen kan aldri eliminere oss fullstendig. Tror ikke de har lov, sånn juridisk sett. Mord er ikke lov. Men da er spørsmålet, hvordan endte det opp sånn? Hvordan gikk vi fra Spencerisk semikalligrafi til Comic sans, krampe i fingrene og knuste drømmer?
Som sagt så er håndskriften en døende kunst. Dette er sårt å innrømme. Alle samfunnets institusjoner legger, i vårherres år 2021, mer vekt på kald, upersonlig effektivitet fremfor individualitet og estetikk. Derfor har håndskriften til folk flest sakte, men sikkert blitt mindre snirklete og mer.. vel.. upersonlig. Misforstå meg rett, simplifisert håndskrift er ofte fint det. Lettere å lese er det og, til tider. Men for min del blir det ofte upersonlig. Visstnok kan politiet ikke lenger bruke folks håndskrift til å identifisere dem. Fordi alle skriver likt! Folk har mistet interessen innen felt som skrivekunst. Det er mer jobb en hva som er verdt det. Her har virkelig skolesystemet sviktet. Skolesystemet har endret sitt fokus fra de kulturelt viktige temaene, og legger nå vekt på teoretiske, ekle temaer som mAtEmAtIkK og annet uforståelig fjas. Fag som jeg personlig er god i har blitt nedprioritert og byttet ut med fag jeg personlig ikke forstår. Dette gjør meg lei meg. Vi trenger ikke, og lærer derfor heller ikke lenger hvordan vi skal skrive fint. Det er ikke lenger verdsatt i samfunnet.
Jeg har en teori om at kulepennens oppfinnelse er roten til denne tragedien. John Jacob Loud våknet en morgen i 1888. Han var i dårlig humør den dagen. Nettopp fordi datidens fyllepenner ikke kunne skrive på kalde, harde materialer, som for eksempel treverk. :( Løsningen til John Jacob Loud ble å stappe en liten metallball inn i et rør. Han hev deretter blekk på denne ballen, og se der ja! Nå kunne han lage bokstaver og ord med den! Jonas Jakob Høylytt hadde nå funnet opp den første kulepennen! Genialt! Eller?
Nei. En kulepenn er billig, men kvaliteten er til gjengjeld horribel. Med en kulepenn må du trykke knallhardt for å få en antydning til skrift. Derfor trenger du all den kraften du kan makte i fingrene for å i det hele tatt kunne skrive. Det var aldri meningen at vi skulle bruke kraft for å skrive! Det er ikke naturlig for våre skrøpelige hender! Sett dette i kontrast med den fantastiske fyllepennen. En kontrollert lekkasje fører blekket lett og elegant fra penn til papir. Der du må kjempe med en kulepenn, så kjemper du sammen med en fyllepenn. En kamp mot dårlig håndskrift og krampe i fingrene. Litt mer søl blir det kanskje til tider, det er greit nok. Men er ikke det del av sjarmen? Jeg ser på blekksøl som et statement. Et budskap til verden om at du er en som verdsetter ikke bare det du skriver, men også hvorfor du skriver det.
Siden jeg gjorde spranget, og kom ut av skapet som en fyllepennbruker, så har fingrene mine aldri lidd nød. Livskvaliteten min har gått opp, og jeg har for første gang begynt å notere ned saker og ting. Både tanker og fagstoff. Jeg kastet kulepennen over min høyre skulder og så meg aldri tilbake. Eller, pennen måtte plukkes opp igjen fra stuegulvet.. men etter det så jeg meg aldri tilbake. Om bare hele verden hadde gjort det samme. Jeg vil nok ikke påstå at kulepennen er roten til sult, krig og nød i verden, men kan vi egentlig vite det?
Kulepennen har nok kommet for å bli. Min evige kamp mot denne fryktelige oppfinnelsen ender aldri, og kanskje jeg har overbevist noen andre. Eller kanskje ikke. Kulepennens terrorvelde må ende, for våre fingres skyld! Tenk på fingrene! Tenk!
Skrevet av: Jakob Kjelby Giertsen
Illustrert av: Elise Melstvedt-Fosse