Intervju med Marie Amdam

Oppdatert: mars 13


Foto: Petronelle Halvorsen


Marie møter meg en kald januar-ettermiddag på Godt Brød i Marken. Hennes gode humør er umiddelbart smittende, og den gode stemningen brer seg i det trange, strobebelyste lokalet. Intervjuet starter med det spørsmålet vi alle, muligens spesielt Razikas medlemmer, har lurt på siden bandets splittelse i 2019.


Hvordan er livet uten Razika?

Med gamle minner skinnende i øynene, etterfulgt av et melankolsk sukk, begynner Marie Amdam, 29 år gamle Bergen Offentlige Bibliotek-ansatte, midlertidig permitterte Razika-artist, å fortelle:


Kjenner at jeg savner det av og til veldig mye, mens noen ting savner man jo ikke. Jeg syns vi hadde veldig flaks med den avslutningsturnéen vår, at den var i 2019 – det hadde vært helt sprøtt å ha avslutningsturnéen vår i året som var.


Men vi i Razika er jo fortsatt mye sammen - vennskapet er i beste velgående, og det er det aller viktigste. Vi hadde det veldig hyggelig nå da vi var samlet før jul, og jeg føler vi er veldig heldig som har hverandre.


Og vi kan jo komme tilbake når vi vil liksom, og det er jo litt gøy å vite at vi har den muligheten. Så hvis vi kjenner at vi har lyst til å gjenoppta bandet, så gjør vi jo det. Men akkurat nå tror jeg vi alle prøver å finne litt ut hva vi skal gjøre i livet, og alle trengte litt tid til å jobbe med sine egne ting. Det har vært litt av utfordringen med Razika, for vi måtte liksom prioritere bandet ovenfor alt det andre og det var vanskelig å kombinere det med studiene.


Nå er vi faktisk i hver vår by; Maria har fått jobb i Stavanger på kunsthallen der, Embla skal være med kjæresten sin til Bodø for han skal jobbe turnus der oppe som lege, og Marie Moe jobber i Oslo. Så akkurat nå er det bare jeg som bor i Bergen, så nå er vi liksom spredt over hele landet. Men vi har jo ting vi snakker om og ting vi har lyst til, men vi må liksom finne litt ut når det skal skje og når det passer.


Har du en favoritt Razika-sang?

Ja, jeg tror kanskje at den sangen jeg alltid syns er gøyest å spille er «Faen ta deg», fordi den er morsom å spille, og akkurat ikke vanskelig nok til at du må bruke masse tankeenergi på å spille den. Det er en veldig befriende sang å spille, for med mange av de andre sangene er man veldig opptatt av at ting skal være rett; du skal synge rent, du skal liksom formidle teksten riktig og du skal ha den rette stemningen, mens «Faen ta deg» er litt mer punkete i stilen - det gjør ikke om det er litt surt eller om du bommer på noe grep.


Du kan liksom gi litt faen mens du synger «faen ta deg?»

Ja, den er veldig deilig å spille for du får liksom bare rensket ut alt grums, og så er det kanskje ekstra gøy fordi jeg har skrevet den selv.


Når jeg hører på sangene deres har jeg ofte lurt på hvordan skriveprosessen har foregått. Skriver noen hele sanger hver for seg, eller skriver alle sammen?

Det er veldig varierende – stort sett har jeg og Maria skrevet en skisse klar hver, og da har vi teksten og melodien klar, så selve hovedskjelettet til sangen er på plass. Men da har vi ikke nødvendigvis tenkt så mye på hvordan trommene skal være eller hvordan bassen skal låte, eller hva slags gitarer som skal ligge oppå og sånn – så det er jo det vi alltid bruker mye tid på i øvingslokalet; å lage resten av kroppen til sangen sammen.


Og det har funket veldig bra for oss i mange år, men så kjente vi på at det ble kanskje litt mye meg og Maria som bestemte, at det sangene var mye produkt av våre idéer. Så på den siste platen satt vi oss aktivt ned for å prøve å jobbe sammen alle fire. Vi hadde noen slags låtskriverworkshops - alle fire satt og var veldig «steg-for-steg», sånn; «ok, neste linje, hva rimer på det, hva kan passe nå?». Så et par av de låtene på den siste platen er skrevet av alle fire. Det var første gang vi prøvde det, og det var gøy å se at vi fikk til det også, men det tar jo lengre tid selvfølgelig. Man er kanskje litt mer effektiv alene for man er så vant til å vite hvordan man har sin egen oppskrift på det liksom. Det er som et gruppearbeid, av og til litt krevende, selv om man kan få mye gode innspill så kan det ta litt lengre tid. Men det var veldig gøy å se at det gikk an.


Du nevnte i sted at når dere avsluttet så var det en tid der folk hadde lyst til å finne ut hva de ville gjøre selv. Og nå er dere 29, mens jeg har inntrykk av at vi på videregående føler at vi også må finne ut hva vi skal gjøre livet akkurat nå.

Ja, jeg syns jo ikke det.


Haha neivel, hva syns du da?

Jeg syns at når man er 16 år så har man så vidt begynt! Når jeg ser tilbake på oss da vi var 16, så var jo vi mest besatt av å bli 18, og det er så trist å tenke på. Kjæresten min og jeg satt og så på en serie hvor det er en som er på en skikkelig husfest, sånn hjemme-alene-fest for første gang og drikker for første gang og alt sånn. Og vi tenkte «å fy faen så heldig hun er». Den følelsen der, det blir liksom aldri like gøy, uansett hva du gjør i livet så er det aldri like gøy som når du er 16 år og gjør det for første gang.


Voksenlivet kommer jo fort nok og det blir nok av kjedelige forpliktelser og sånne ting. Jeg tror det er veldig viktig, selv om det føles vanskelig, å prøve å nyte den tiden man er i. Nettopp det at du skal ikke ha noe jobb når du er 20 år, du skal få studere ti forskjellige ting frem til du er 30 år hvis du har lyst til det liksom. For det er ingen som krever at du skal ha bestemt hva du vil jobbe med når du er 18 og 19. Da er det tross alt bare 8 år siden du var 10 år gammel, du er veldig liten fortsatt. Og det skjer så utrolig mye med deg på de årene. De tingene du er interessert i når du er 18 kan være ting du er totalt uinteressert i når du er 25.


Så jeg tror bare folk må slappe av og nyte det at deres eneste jobb her i verden er å gå på skolen og gjøre det du skal, og så kan du gjøre alt det gøye du vil på fritiden. Men ikke tenk at du skal vite hva du vil med livet du går ut av tredje klasse. Noen vet hva de vil, men de fleste har ikke peiling og det er helt normalt. Noen kan ha en kjempesterk drøm, men det kan også forandre seg. Det er viktig å ikke låse tror jeg.


Man kan si at det å være 16 og prøve alt for første gang er den gøyeste perioden i livet, men studietiden er liksom litt en utvidelse av det. Da kan du faktisk gjøre de tingene du har lyst til å oppsøke de miljøene du vil. Du kan velge deg litt venner og miljøer. Den tiden du og dere blir lei av hverandre på Katten og tenker «å, så liten verden er, er det bare oss?», så er det jo gøy at hele verden ligger foran dere, bokstavelig talt, og da kan man søke seg dit man vil; om det er et land, et miljø eller et fag, ja, alt mulig. Dere har alt det gøyeste foran dere!


Men vil det da si at du syns det er kjedelig å være voksen – å være i den alderen du er nå?

Jeg har det veldig bra nå, men nå er jeg jo i en helt annen fase. Nå kan man gå på alle utestedene man vil og være ute så lenge man har lyst, og da blir jo det den nye normalen - en helt annen type frihet.


Jeg har det kjempebra i livet mitt nå, og syns det er veldig deilig å være voksen. Jeg syntes det var veldig godt å få litt mer struktur. Vi hadde hatt det veldig travelt lenge; studert deltid i tillegg til å reise hele tiden. Det var veldig rastløst - når jeg var hjemme hadde jeg reiselyst, og når jeg var på turné lengtet jeg hjem. Så for min del var det digg å få fast jobb og lande litt. Vite at jeg skal være i Bergen, livet er godt og kjærligheten er bra og alt har bare roet seg litt. Så jeg syns at det har vært veldig deilig. Men oppmuntrer ungdommen til å nyte tiden, for den får man aldri tilbake. Masse gøy som skjer!


Hvordan var du på videregående?

Jeg gikk på Tanks. Da var vi akkurat i oppstarten av Razika og veldig stolt av det. Vi var ganske høye på oss selv. Da hadde ikke slått gjennom enda, men vi var veldig selvsikre. Vi dro på ByLarm når vi gikk i andre gym og fikk veldig mye fri av lærerne som virkelig likte det vi drev med. Vi sa ofte «ja, vi må i studio i dag så vi kan dessverre ikke ta den prøven», og de var supersnille med oss.


Vi var litt sære, for vi syns vi var litt kulere enn de andre og mente liksom at vi forsto noe de ikke hadde. Vi hadde en fot uti verden, følte vi da, mens de var så opptatt av skole og bare dro på kjedelige fester. Mens vi hadde et band og reiste på turné - vi hadde et helt annet liv!


Vi var alltid svartelistet av russen – de hatet oss fordi vi var så viktigperer. Vi gikk med sånn pariserluer og frakker og røykte, var veldig sånn «vi er kunstnere, og litt bedre enn dere», og det er jo aldri populært. Men vi var såpass selvsikre at vi ikke brydde oss så mye om det. Men igjen, det å være i en gruppe eller en gjeng, da tåler du alt. For da kan du alltid beskytte deg med gruppen og bandet.


Jeg tror det er veldig viktig å være sterk sammen, så har du noe å lene deg på. Da har man det i ryggraden når du skal gjøre ting på egenhånd. Jeg tenkte ofte når jeg skulle gjøre nye ting som skremte meg litt, at «Jaja, hvis dette går til helvete så har jeg Razika».

I hvert fall på universitetet hvis jeg fikk en dårlig eksamen eller hadde gjort det dårlig, så tenkte jeg «men dette er ikke livet, livet er jo Razika!». At man alltid kan trøste seg med at det finnes noe annet der.


Musikktips?

Alle unge bergensere burde høre på «The Aller Værste!» Vi var veldig inspirert av dem, og har stjålet mye derfra.


Boktips?

Normal People av Sally Rooney- Hun er irsk og skriver veldig fint om klasse og kjærlighet. Og Torborg Nedrås, han er en forfatter fra Bergen. Skriver om viktige temaer som abort på 50-tallet – veldig viktig å lese!


Hvem er du på fest?

Ja, jeg tar ganske mye plass tror jeg, og blir på en måte bare mer av meg selv. Snakker litt høyere og ler høyere og vil gjerne ha ordet og syns at alt jeg sier er veldig smart. Og så liker jeg veldig godt å danse – det føler jeg er veldig undervurdert, og det er ofte litt sånn teit i en viss alder. Men det er så jævlig gøy å bare danse til låter du elsker, og synge og skrike – det er meningen med livet!


Men det gjelder å være med de rette folkene, de du vet det blir gøy med. Sånn å sitte i en ring på vorspiel, det tror jeg er det verste jeg vet.

Det må være sånn at man snakker med alle. Det er alltid gøyest når det er mye sirkulasjon, det er min drømmekveld; snakke litt med alle. Og så snakke mest med de som er gøyest, så slipper man de kjedelige samtalene.


Hva gjør du for å komme i godt humør?

For meg hjelper det veldig å høre på musikk, høre på låter jeg har veldig gode assosiasjoner til.


Egentlig er jeg veldig sjeldent sur eller i dårlig humør, så for min del hjelper det bare å tenke at det går veldig fort over. Men hvis jeg har en litt tung morgen eller stressende dag foran seg, så er det bare å sette på en fin låt og tenke «det ordner seg».

Jeg er veldig lite sur, pleier aldri å krangle med folk eller foreldrene mine eller kjæresten min. Men jeg er også veldig konfliktsky da, så jeg vet liksom når man skal backe unna. Krangling er noe av det verste jeg vet – det er det verste i hele verden! Jeg får skikkelig høy puls og syns det er veldig ubehagelig. Så jeg vil helst bare ha god stemning


Men du fremstår jo veldig feministisk og viljesterk. Hvordan kombinerer du det med å være konfliktsky?

Det er av og til litt vanskelig, men da er det ofte så konkrete ting man snakker om at det kan være mer strukturelle og ideologiske ting, mer enn personangrep. Da snakker man på måte om en sak, og det syns jeg er kjempespennende – det er veldig gøy å diskutere med folk, men med en gang det viker fra saken syns jeg det blir kjempeubehagelig, og får helt frys. Da har jeg lyst til å begynne å grine.


Hva er det dummeste du har gjort? Noe du angrer skikkelig på?

Skrive den sangen som heter «Jenter», den er jeg veldig flau over. Den syns jeg det er ubehagelig å tenke på – den er så flau! Jeg hadde liksom en god ide, men den ble bare ikke som jeg hadde tenkt - den er så dårlig! Det er så flaut at den eksisterer.


Jeg syns ikke den er dårlig, men jeg skjønner hva du mener.

Den er drittklein! At den er på Internett og at folk hører på den, det syns jeg er helt grusomt! Det gir meg ubehag i hele kroppen.


Det har jeg ofte lurt på med det å være artist – sanger er jo på en måte som en melodisk dagbok. Er det ikke litt skummelt at den er ute i verden, for folk å høre og bedømme?

Ja, og det er jo mange ting man er flau over når man hører på det i dag - ting man har skrevet når vi faktisk gikk på videregående - og det er jo mye man er flau over. Noen uheldige ting man har sagt eller noen sanger hvor man tenker «uff, tenk at jeg skrev en sang om den personen!»


Men igjen, sånn er det bare, og det er jo bare Razika som vet hvem alle disse sangene handler om, og det er vår hemmelighet. Men flauhet er hva det koster når man begynner å gjøre ting veldig ungt – men det må man bare være stolt av, det beste er jo at du har laget noe i det hele tatt, selv om det kanskje er litt kleint.


Mange av sangene deres handler om forelskelse. Har du noen essensielle kunnskaper du vil trekke frem til dagens videregående-elever?

Noen av oss jenter har en veldig tendens til å gå «all in» veldig fort, og det erfarer man kanskje at folk kan bli redd for. Hvis man er en veldig intens person, som flere av oss i bandet er, så kan det bli litt mye for folk.


Så det har vi lært noen ganger, at av og til kan man ikke forvente at folk blir sammen på dag 1, og av og til må man ha litt is i magen.

Men jeg syns også at man ikke skal bli for ettergivende. Jeg har noen venner som har holdt på med folk i 1,5 år – og da tenker jeg sånn; «fokk det der, dere er jo sammen». Det syns jeg er veldig irriterende med kjærlighetslivet nå – jeg er veldig glad i at man sier «ok, da er det oss, da prøver vi det».


Jeg tror folk er veldig redd for det å bli kjærester, at det er så mye press og at det er en så «big deal». Men så er det egentlig ikke noe annerledes enn det å holde på med noen, det er bare det at man har satt en ramme for det. Og det betyr at man kan bli dritsint på den andre hvis de er utro, men når man holder på så er alt så flytende og usikkert og det er jo i hvert fall veldig frustrerende.


Så jeg slår veldig slag for at folk skal bli flinkere til å bli sammen – og så kan man heller gjøre det slutt. Vær sammen i en måned, og så se hvordan det går. Jeg syns det er så kjedelig med folk som bare holder på og holder på i det evinnelige, og sier at de ikke er sammen. Bare bli sammen, og gjør det slutt hvis det ikke funker! Det er ikke så viktig.

I tillegg syns jeg gutter må bli litt flinkere til å ikke vente så mye på noe bedre hele tiden. Det kan man jo alltid sikkert gjøre i den alderen, men da er det bedre å satse alt på en ting en stund, og så droppe det hvis det ikke er kjekt. Man trenger ikke være sammen for alltid når man er 16 år - det er ikke bra. Da skal man ha mange kjærester!


Man må bare hygge seg, men så må man også være litt flink til å sette grenser for seg selv. Man merker jo når man blir behandlet dårlig av en person, og jeg tror veldig mange jenter kan bli flinkere til å sette litt grenser og si at «sånn kan jeg faktisk ikke bli behandlet». Det er veldig viktig! Det kan av og til være veldig vanskelig, men det må gjøres. Og da trenger man gode venninner som kan hjelpe til.





Bedømmelse av Pils for helvete?

Den var fint produsert, men jeg syns det er litt uinteressant å høre om folk som synger om å drikke øl. Generelt, om det er rap-låter eller hva som helst, når temaet i låten er fest så er det litt kjedelig. Så den vant ikke helt mitt hjerte, men de må bare stå på, det blir sikkert veldig bra.

Men det var så aggressiv øldrikking, det er sikkert veldig gøy – men det er litt sånn som når folk rapper om at de har mye penger. «What ever», snakk om noe gøyere liksom.

371 visninger1 kommentar

Siste innlegg

Se alle