top of page

Hver tirsdag og torsdag var eg syk


Hver tirsdag og torsdag var eg syk


Hele barneskolen var eg den minste gutten på fotballaget. Men det spilte ingen rolle, hvorfor skulle det? Å kunne samles med venner, eller fremmede, slik som vi gjorde på fotballbanen var mer enn nok grunn til å være med. Eg var aldri nokke god på fotball, men det brydde eg meg ikkje nokke særlig om. Eg var jo god på andre ting. “Smart og snill” står det i blåfarget og uthevet “Comic Sans” på ordskyen min fra 5 klasse.


Men ka har dette med sykdom å gjøre?


Når eg begynte på ungdomsskolen, hadde eg sluttet på fotballen. “Eg bare hatar å trene i regnet, det er helt jævlig.” sa eg til kompisene mine. Men det var ikkje den egentlige grunnen. “Eg liker ikkje fotball lenger. Har jo egentlig aldri gjort det.” sa eg til meg selv. Men det var ikkje helt riktig det heller.


Egentlig, var det fordi eg hadde vokst som person,

bare litt for sakte.


Eg lå bak i løpet, ikkje bare på fotballtreningene, men i “Det pubertale løpet” som sto så godt beskrevet i det ene kapittelet i naturfag. Jævlig kleint å si det, men det var jo egentlig derfor. Men det var langt ifra verst i naturfag, kor eg fikk uttelling for å være “Smart og snill”. Det var verst i kroppsøvning. Der var det helt jævlig.


Eg husker fremdeles følelsen av å dele en matte med 4 andre gutter, og de stumme blikkene som traff meg mens eg strevde med å gjøre et set med “jentepush-ups”. Eg husker da læreren kom bort for å hjelpe meg og sa “Helt ned i bakken! Kom igjen!”. Gymtimen stoppet og blikkene rant nedover ryggen min mens dårlige p3 låter fylte stillheten.


Eg orket det ikkje. Eg skammet meg så mye, for å være svakest. Og eg skammet meg så

mye over å skamme meg. Fordi, helt seriøst, barn sulter i Afrika. Og noen av jentene i

samme gymsal som meg, sultet sikkert seg selv mer enn barn i Afrika sulter. “Å ikkje kunne ta en jævla “push-up” er ikkje et reelt problem.” sa eg til meg selv. Men uansett kor mye eg prøvde å mindregjøre og fortrenge problemet mitt, ble det bare større.


Derfor ble eg syk.

Hver tirsdag og torsdag. Hver uke.

I mesteparten av 9. klasse.


Eg gjorde mye rart for å bli hjemme. Noen ganger la eg pannen inntil ovnen, og spurte

mamma om eg hadde feber. Andre ganger plantet eg neven godt nedi halsen, helt til pappa hørte at eg var “syk”.

Eneste grunnen til at eg begynte å komme tilbake, var fordi frykten for å bli sett på som

psykisk syk var større enn frykten for å bli sett på som svak.


Men korfor fortelle om alt dette?


Selv om eg følte meg redd og helt alene. Var eg ikkje det.


1/6 av gutter på videregående er mer misfornøyd enn fornøyd med sin egen kropp.

Og ¼ av gutter på ungdomsskole er heller ikkje fornøyd, ifølge ungdata.


Guttegarderoben min på ungdomsskolen var sannsynligvis fylt av de samme tankene og det samme faenskapet, eg følte på. Ikkje bare det, men samme garderoben var fylt av vennene mine, og de eg hadde tilbragt mesteparten av livet mitt med. Men eg følte likevel at eg ikkje kunne snakke med de. For å være ærlig visste eg ikkje at det var mulig. Korfor? Fordi det er tabu. Sånt blir sjeldent snakket om mellom gutter. Selv om så mange av oss sliter med kroppsbildet vårt.


Her er kjernen i problemet – vi er nødt til å snakke sammen, gutter! Om kordan vi har det,

ka vi sliter med og kordan vi kan komme oss gjennom det. Vi må løfte hodet og se rundt oss. Det jævla tabuet umuliggjør den helt nødvendige dialogen om utfordringer knyttet til kropp, seksualitet og følelser. Eg tror mange av oss kan flire over at vi ikkje klarer å trene oss til sixpack eller dorito-shaped overkropp, men kor mange kan ærlig si at alt presset ikkje går inn på de? Og at det er krevende å gå rundt å være misfornøyd med kroppen sin hele jævla tiden? Kor mange vet hvilket press deres kompiser føler på og om de i det hele tatt takler det? Gjør du det? Fordi eg vet, det er ikkje kun meg som sliter.


Vi trenger at den ene halvdelen av befolkningen tør å erkjenne at de har utfordringer. Vi

trenger større åpenhet om at vi gutter også kan ha det jævlig med vårt eget kroppsbilde. Og vi trenger at flere menn tør å være sårbare og å snakke om det i det offentlige rom. For eg vil ikkje at min sønn skal vokse opp en verden som gjør at han ikkje føler seg hjemme i sin egen kropp.


Vi trenger å snakke gutter.

 

Skrevet av Anonymt

270 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


Innlegg: Blog2_Post
bottom of page