En fremtid med fortiden i hånden

“Jeg liker ikke å holde på med noe som er forbi.” Dette sitatet fra Thor Heyerdahl er kanskje mer aktuelt i dag enn man skulle tro

Forholdet mellom nåtid og fortid har vært relativt uendret frem til nå. For jeg tror vi er en unik generasjon. Vi blir den første generasjonen til å konstant leve med døren til vår fortid på vidt gap, og dermed vårt gamle-jeg. Vi vil for alltid bli hjemsøkt av fortiden og vårt gamle-jegs “spøkelse” gjennom det vi alle har i lommen: smarttelefonen.

Det store flertallet i vår generasjon, født mellom 1997 og 2012, har levd et liv med smarttelefoner stort sett tilgjengelig fra tiårsalderen, om ikke tidligere. Gjennom smarttelefonene sin skylagring har bilder, videoopptak, notater og alt annet som kan lages digitalt, blitt foreviggjort. Denne foreviggjørelsen av hendelser og tanker er forsåvidt ikke noe nytt. Helt siden 1800-tallet har vi mennesker kunne tatt bilder, og senere filmopptak. Dagbøker har fungert som et speil av vårt indre i lang tid.

At vi fanger “nu-et”, og dermed hvem vi er i øyeblikket, er altså ikke noe nytt. Forskjellen ligger i to ting. Det første er hvordan vår generasjon har “fanget” mer av oss selv enn noen generasjon før oss. Vi har alltid med oss smarttelefonen, og bruker den til alt. Jeg kan for eksempel finne skjermbilder av en bussreise jeg tok i juli 2018, eller skjermbilde/opptak av snapsamtaler jeg har hatt med mine venner. Dokumentasjonen av hverdagen er på et helt annet detaljnivå enn tidligere.

Det andre er hvordan det vi har “fanget” også er mer tilgjengelig enn noen gang før. Dagbøker ender ofte opp på loftet og fotoalbum blir liggende og samle støv. Kanskje drar en de fram en gang i måneden, toppen. En må altså ta aktivt initiativ for å mimre og å bli møtt av sine egne “spøkelser”. Vår generasjon har ikke et slikt forhold til vår “fangede fortid”. Det er nettopp her alt skilles. “Spøkelset” hjemsøker oss aktivt, enten vi oppsøker det eller ikke.

“3 år siden, idag”, høres dette kjent ut? Snapchat memories ble lansert i 2014. Siden det har jeg sikkert lagret over tusen minner. Dette tilsvarer i gjennomsnitt en snap lagret på memories annen hver dag. Jeg går nå rundt med en nesten kronologisk samling av hva jeg gjorde, har gjort, og sa de siste seks årene. Et komplett portrett av meg fra min fortid. Selvportrettet av mitt gamle-jeg ligger til enhver tid i lommen min, og jeg blir stadig vekk minnet på at dette eksisterer gjennom for eksempel “Tilbakeblikk fra 7. november” eller “Et blikk tilbake på 2019”.

Hvordan kommer dette til å påvirke oss når vi blir “voksen”? Vi kommer til å kontinuerlig bli minnet på hvordan vi tenkte, hva vi gjorde og hvordan vi var som ung. Og kilden er ingen annen enn oss selv. Kommer vi til å lytte mer og være mer forståelsesfulle overfor ungdom, og yngre aldersgrupper, ettersom at vi aldri helt har “mistet” ungdommen i oss? Kommer vi til å få et svakere skille mellom hvem vi var som ungdom, og hvem vi blir som voksen?

Kommer vi til å klare å tenke som både “barn”, “ungdom” og “voksen” samtidig, fordi vi stadig blir minnet på, gjennom mobilen, hvordan det var å leve i alle fasene? Eller kanskje vi alle vil bli lettere fanget i nostalgiens “spindelvev”, og ha større vansker med å godta endring? Alt jeg er sikker på er at vi i framtiden vil leve med fortiden i hånden - for alltid hjemsøkt av hvem vi engang var.



Skrevet av: Alfred Myrmel Gjengedal - Illustrasjon av: Laura Wanvik

40 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle