Vi ber på våre knær; ikke inviter oss neste gang.
Det var med skyhøye forventninger, etter å ha lest en anmeldelse fylt med superlativer i BT, at vi i Kattenavisen trådde inn i den grandiose aulaen på Langhaugen vgs. Skribentens ord tatt i betraktning, skulle vi være vitne til et av de mest storslagne kulturarrangement Bergen har å by på, men så feil kan ekspertene altså ta.
Selv om temaet utenforskap tydelig er noe som står langhaugenelevene nært, blir deres desperate forsøk på å virke dyp bare plumpt. Det virker som om de har satt opp revyen «Invitert», nettopp for å en gang i løpet av livet selv oppleve å bli invitert. Selvfølgelig er dette noe voksne anmeldere opp i førti-femti årene sluker for god fisk. Vi ser derimot hvordan denne fisken i realiteten er fylt av mikroplast og bader i en suppe av publikumsfrieri. På overflaten virker Invitert som et gjennomført forsøk på å «naile» revysjangeren. Ser en til gjengjeld forbi fancy lys, konfetti og showfaktor blir det klart at dette er en farse uten like.
Det var nemlig tydelig allerede fra start hvordan grupper i publikum må ha blitt betalt for å klappe, le og hoie. Med manglende avslutning i mange sketsjer, humor som kun lå på de ubrukelige skuespillernes skuldre og et band med håpløs mangel på musikalitet, er det faktisk en umulighet at noen frivillig ønsket å le eller applaudere. For å få bekreftet dette, var det bare å kikke bort på Amalie Skram- revyen, som så mer ut som om de var i begravelse enn at de var på revy. De hadde tydeligvis ikke blitt betalt, og kanskje delte de vår oppfatning om at det de hadde blitt invitert til, var et gravfølge for revysjangeren.
Nå, over til «en av de mange og navnløse» som midt i andre akt avbryter hele revyen. Denne avbrytelsen i revyen forsterker mitt inntrykk av at temaet i revyen er valgt på bakgrunn av elevenes personlige opplevelser med utenforskap. Selv om han kanskje ser flott ut der oppe på scenen, kan jeg aldri se for meg at noen faktisk ville snakket med en slik «nerd», som klarer å holde en flere minutters lang tale totalt tappet for mening. Enkelte ting er selvsagte, og temaet i Langhaugenrevyen var en av disse. Det trengtes ingen forklaring for at vi i publikum skulle skjønne nøyaktig hvor aktuelt dette temaet er (for elevene med i revyen), ei heller trengte vi å få stappet ørene fulle av drit om nettopp hvor relevante de klarer å være. Hele denne opptredenen utstrålte «pick-me» energi, noe anmelderen i BT tydeligvis ikke plukket opp.
Dersom du ikke satt igjen med en følelse av at du var snytt for 150 kroner og to timer av ditt liv etter forestillingen, tilhører du nok målgruppen til Paradise Hotell, Ballinciaga og Machomayne. Det faktum at det har gått såpass lang tid fra revy til anmeldelse, baserer seg på at vi måtte ta en pause for å fordøye dette showet, og sjokket det ga oss at noe laget av personer i vår omgangskrets kunne være så rett frem banalt og dårlig.
Beklager, men denne revyen når bare ikke opp. Fordi vi grunnet journalistiske retningslinjer blir nødt til å gi denne farsen et terningkast, gir vi den terningkast 1. Vi i Kattenavisen skulle helst ønske at vi aldri ble invitert.
Skrevet av Mia Nygård
Bilder av Langhaugenrevyen