Anmeldelse av "Joseph and the Amazing Technicolor Coat"


Foto: Bertin Holme Flatebø


Kattenavisen har tatt turen ut til de perifere trakter hvor Rudolf Steinerskole har holdt forestillingen «Joseph and the Amazing Technicolor Coat». Musikalen ble skrevet i 1968 av Andrew Lloyd Webber og Tim Rice, og baserer seg på bibelfortellingen om Josef og hans sjalu brødre. Josef er farens favoritt, og oppfører seg som resultat ganske arrogant ovenfor brødrene sine. Derfor selger brødrene Josef som slave, og Josef ender opp i faraos fangenskap. Josefs synske evner skaffer ham etter hvert en høy stilling, som fører til en gjenforening med brødrene.


Mer musikal enn dette skal man lete lenge etter, da det i løpet av hele stykket ikke ytres en eneste replikk uten melodi. Det synges, det synges, og det fortsetter å synges. Som oftest riktig så fint! Til tider ikke fullt så fint, men dette havner fort i glemmeboken under de fine, samstemte kor-sekvensene til klassen. Skuespillerne imponerer ofte med god stemme-koordinasjon og godt vokalt samarbeid. Til tross for at vokalene er vakre, er det ikke alltid like enkelt å forstå hvilke ord som sies. Ettersom alle replikker formidles gjennom sangene, kan det fort skape litt forvirring når uttalen er noget uklar. Likevel er det frydefullt for ørene å nyte kvinnenes vakre sopran-stemmer, og mennenes som oftest bærende bass. Når alle synger sammen, danner de et nydelig, harmoniserende sammensurium av unge stemmer!


Foto: Bertin Holme Flatebø


Kostymene og det non-verbale uttrykket berger forestillingen når diksjonen av og til blafrer. Steinerskole-elevens håndarbeid, med tanke på sminke og kostyme, er virkelig imponerende. For hvert kostymeskifte blir antrekkene mer og mer ekstravagante, og bidrar til et flott, helhetlig inntrykk av den gamle egyptiske stil. Elvis-faraos glitrende øyesminke, kombinert med hans glansfylte og fargerike antrekk er selvfølgelig et av de mest iøynefallende. Men også trellenes, bøndenes og faren, Jakob, sine klær er imponerende uttrykksfulle og stemningssettende. Faraoens datter i gullpaletter og tidsriktig hodeplagg er også minneverdig.


Foto: Bertin Holme Flatebø


I tillegg kommer de kunstneriske evnene Steinerskole-elevene er så kjent for, godt til uttrykk i kulissene og bakgrunnen som avbilder pyramider og ørken. Virkelig flotte farger og flotte saker!


Foto: Bertin Holme Flatebø


Musikkmessig stiller Steinerskolen svært greit, med piano, bass og trommer som kjerne. Det kan i lengden bli litt repetitivt med samme lydbildet under hele forestillingen. Heldigvis skaper de kreative innslagene av trekkspill, saksofon og xylofon noen vittige avbrekk.


Til tross for de litt begrensede musikk- og lysressursene, er forestillingen gjennomgående velfungerende og sammensatt. Skuespillerne imponerer med enorme mengder synging, og godt formidlende skuespill. Musikalens estetikk er slående, og løfter skuespillet flere hakk. Likevel må det nevnes at det fort kan bli litt repetitivt for min smak, og jeg savner litt variasjon, spesielt i musikk og lys. Som den kreative gjengen de er kjent for å være, kunne elevene kanskje tatt seg litt flere kreative friheter underveis i stykket.


Terningkast: 4

74 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle