Redaktørens postulat

Oppdatert: 14. jun.


Postulat er en ytring eller mening som hevdes uten (nærmere) begrunnelse eller bevis, en ubevist påstand eller en forutsetning.


Destinasjon bamseklem.


Fordi vi lever i et samfunn kor alle har maks 2 sekunders oppmerksomhetsspenn og postmodernismen råder skal eg ikkje skrive én sammenhengende artikkel, men heller små fragmenter av flere. I semi-Erlend Loe-stil. På dialekt. For eg tenker det e flott at min siste artikkel reflekterer mitt siste år på Katten og i avisen; fragmentert og sykt dypt.


Tiden er inne for usammenheng. Og dermed har jeg allerede skapt en sammenheng. Fabelaktig.

Eg vil at terskelen skal være lav. Litt under gjennomsnittet. 164,5 cm, sånn som meg.


Mennesket tar visstnok 25 000 avgjørelser hver dag. Det tror eg egentlig ikkje på. Men det e en kul ting å si liksom.


Eg vet at eg skrev at det er noe alvorlig galt med 04, men det feiler også 03 noe fordi vi ikkje ligner mer på 04.


Gud e dø, men det e Nietzsche også.


Karl Ove Knausgård skrev i "Om Våren" at livet ikkje har noe kronolgi eller logisk sammenheng, og at det e derfor vi skriver bøker. For å simulere en slags orden eller sammenheng mellom hendelsene. Og eg syns det e ganske irriterende at livet ikkje e en bok eller en film. For tiden går akkurat like fort uansett. Uansett om du e russ eller brud eller barn eller bestemor. Det blir ingen inspirerende pianomusikk etterfulgt av rulletekst på slutten av vitnemålsutdelingen vår. Uansett kor hyggelig det blir, og uansett kor bra klassemiljø vi har - når kvelden e omme må eg fremdeles gå gjennom Marken til bybanen, ta den helt hjem, bli sliten på vei opp bakken til huset, og legge meg. Og så må eg stå opp dagen etterpå og være bevisst, og bare fortsette og fortsette fremover. Eg syns d e frekt. De store hendelsene får aldri ett minutts stillhet eller litt tid til å legge seg. Det blir ingen boller på begivenhetene.

Ting bare fortsetter. Som en lang handling, et langt utpust. Uten at noe e annerledes, uten at du får trekke pusten eller tenkt deg godt om. Null forskjellsbehandling liksom. Fanden.

Det e kanskje litt i seneste laget å innse at livet ikkje e en generalprøve.


No kan videregående aldri bli noe annet enn det det ble. Ikkje at eg angrer eller noe sånt. Men du vet.


Det gjør vondt i mitt norske barnehjerte. Koffor e eg ikkje verdens midtpunkt.


I helgen dro eg til Oslo for å se på masse steiner som et spesifikt utvalg mennesker har satt oppå og ved siden av hverandre og kalt for Nasjonalmuseet.


Ka e verst, eventuelt best: å stjele stoler eller å kaste stoler? (kulturreferanser)


Bo Burmham sier i sin komediespesial "Inside" at problemet med internettet e at alle kan og skal mene noe om alt, og at dette e veldig irriterende fordi det medfører inflasjon i all tings betydning. Og sånn sett burde eg kanskje slutte å skrive, av hensyn til Bo. Selv om han forøvrig e ganske hyklersk akkurat der, med tanke på at han lagde en hel film kor han uttrykte sin mening om ganske mye. Så fokk Bo Burnham kanskje (gjerne?).


Eg ble veldig lei meg då eg innså at alle filosofers og psykologers og sosiologers teorier og syn på virkeligheten e preget av dies egen erfaring. Vi så en dokumentar om Karl Marx sitt liv som fremstilte hudsykdommen hans som den primære kilden til hans følelse av fremmedgjøring i samfunnet. Han fikk store blemmer på kroppen, og følte seg derfor utilpass og utenfor. Og så skrev han Det Kommunistiske Manifest. Den dokumentaren hadde nok irritert Karl littegrann.

Og Voltaires kamp for ytringsfriheten var sikkert bare et resultat av en halsbetennelse elns.

Med andre ord e det ikkje snakk om en upartisk virkelighetsfremstilling, folk er bare butthurt. Men det kommer vel ikkje som et sjokk. Eg elsker å være et subjekt.


På videregående lærte eg også at bade bitches går low, lager show og snorter coke. Og at det går an å si "på en måte" 187 ganger på 90 minutter, helt uironisk.


Eg trekker det tilbake. Eg vil at terskelen skal være høy. Skyhøy.


Postmodernismen er jævlig pretensiøs. Men det er jeg også. Og då går det fint, fordi selvbevissthet rettferdiggjør alt, erfaringsmessig.


Det var vanskelig å drive avis, men det blir vanskeligere å ikkje drive avis.


Det var det.

Takk for at du så på.


(rulletekst og inspirerende pianomusikk)



Skrevet og illustrert av Laura Wanvik

214 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle