På dypt vann - en revy med skyhøy showfaktor

OBS! Vi informerer om at følgende revyanmeldelse, hvis tekst er skrevet av medlemmer i Kattenrevyens indre styre, er svært subjektiv. Vi advarer herved om at innholdet til tider kan være preget av vår forkjærlighet for oss selv (evt. forhat for Langhaugen). God fornøyelse! <3

Revyen inneholder både hummer (i faktisk forstand) og kanari (i billedlig forstand).

Årets Langhaugenrevy “På dypt vann” finner sted på skolens hjemmebane, i den velkjente mursteinsaulaen (og her lukter det ikke svette). Publikum er tydelig villig til å ofre livet for å se forestillingen, ettersom salen er så full at en eventuell brann (eller et host) hadde betydd slutten på oss alle. Vi er med andre ord på dypt vann fra første stund. Spoiler; det var verdt det.

Forestillingen åpner med en tilsynelatende ekte informasjonsmelding som viser seg, til publikums begeistring, å være en svært lekker parodi på tidligere koronatiltak. Den oppfinnsomme bruken av lyd generelt, og voiceovere spesielt, er en gjenganger i hele revyen, som løfter mange av sketsjene til et nytt komisk nivå. I det hele tatt har vi å gjøre med en svært kreativ regi her: sangernes heliumstemmer, “sladdet” skritt i dusjen, dykkermaske-antikviteten, ringetone-remix og dansende hummer – detaljene i revyen er virkelig på plass. Spesielt imponerende er det når samme scene “spoles tilbake” hele fem ganger, og mobilene flyr hender imellom.

Uten å røpe for mye: Du er nå vitne til den definitivt beste punchlinen i årets skolerevy fra Langhaugen.

Dette er en bevisst revy, både overfor seg selv og samfunnet. En gjennomgående problemstilling er hvordan i alle dager skuespillerne skal klare å lage en revy med et tema som tilsynelatende handler om havets fisker og krabber. Vi følger deres reise på vei mot et tema med litt mer substans og dybde, hvor politisk satire og tidvis svært samfunnsbevisste sketsjer tar over for ordspill som “Det kan du gjedde på”, og andre fiskevitser (som var overraskende morsomme). Med litt godvilje er den røde tråden aldri vanskelig å finne, og det føres en god sirkelkomponert selvbevissthet over eget temas utvikling.

Revybandet er selvfølgelig av en annen verden. Disse elevene går på musikklinjen, OG DE VET DET. Godt hjulpet av et nærmest perfekt lyd- og lyscrew, er det umulig å ikke bli revet med under sangene. Å bli covret av LH-revyen burde blant artister anses som en ære (eller trussel?), da dens fremføring av sangene ofte høres bedre ut enn originalene. Repertoaret deres er ingenting annet enn imponerende, og mange numre etterlater publikum måpende. Ekstra gøy er det når Leon, som heretter omdøpes til The Greatest Showman, skremmer alle med “Lokkemann, Lokkemann, Kor E Du No?”, og når Linnea, Åse og Maren får Nr.4s Føkk Lunsj til å høres bra ut!

Ikke bare fremfører de gode covre av sanger; Langhaugens kreative smie lager også sine egne bangers. Et av revyens definitive høydepunkt er når hele staben, med en erfaren rapper i front, puller opp i saggebukser og shades med rappen “Eg vil se på barne-TV” (burde dønn spilles inn). Og herregud, vi ble alle sammen født på ny når danserne nailer “Industry Baby” med total overlegenhet.

En svært overbevisende gjeng rapper på scenen.

Totalt sett er showfaktoren svært høyt og sømmene pene. Dessverre faller det litt gjennom på tidvis svakt tekstmateriale. Noen av poengene er litt for forutsigbare (og lange), og mange i utgangspunktet komiske sketsjer avsluttes med ufortjent svake punchlines. Det hender også at poengenes rekkefølge og struktur er noe ute av sync. Noen sketsjer er komisk GULL, mens enkelte ikke egentlig er så morsomme, men det gjør ikke så mye når skuespillet, kostymene og lysbruken er av såpass høy kvalitet. Skuespillernes evne til å løfte selv de middelmådigste sketsjene til et ypperlig underholdningsnivå, understreker deres åpenbare talent på scenen. Langhaugens største konkurrenter kan ikke annet enn å gratulere!

Terningkast: 5

Skrevet av Laura Wanvik og Jørgen Galdal