Ode til Sokrates

Oppdatert: jan. 9

Arkeologer har gjort nye funn av godt bevarte brev fra Platon til Sokrates. Brevene ble funnet i en kiste man tror har tilhørt Platon, like utenfor Athen.

Sammen med brevene ble det også funnet en ring. Ringen har inskripsjoner på gammelgresk, og man mistenker at den kan ha blitt gitt til Platon som en gave fra Sokrates. Ut fra standarden på brevene og faktumet at brevene lå i en kiste som tilhørte Platon, tror historikerne at brevene aldri fant veien til mottakeren.


Sokrates,

Sår uansett hvor smertefulle de er leges alltid. Men de etterlater seg arr. Du vil for alltid være mitt største arr, Sokrates. Vi kunne endret verden, du og jeg, du vet. Vi kunne brutt den ned og gjenopprettet systemet i vårt bilde, sammen.


Det virker så lenge siden nå, at du stod ved min side og harmoniserte latteren din med min. Ansiktstrekkene dine smelter sammen og stemmen din forsvinner som tåke i brisen. Jeg har begynt å glemme. Det skremmer meg.




Du sa alltid at når sjelen er tømt for usannheter, vil den tørste etter å fylles med noe. Med sannhet. Min sannhet er at jeg elsket deg, Sokrates, og min sjel tørster etter deg.


Første gang jeg så deg, skinte øynene dine som et par polerte perler mens du snakket. Du utstrålte en smittsom lengsel etter kunnskap som straks trollbandt meg, og når du så tilbake på meg visste jeg at jeg var fortapt.


Jeg skulle ønske jeg visste hva du tenkte i det øyeblikket navnet ditt forlot leppene mine for første gang. Visste du hva du ville komme til å bety for meg?


Hvis jeg kunne skru tilbake tiden og møte deg igjen, ville jeg ikke gjort noe annerledes. Skjelettet mitt verker; det savner deg fremdeles, selv om hodet mitt glemmer deg stadig mer.



Før jeg møtte deg så jeg bare et gjenskinn ekkoet av den egentlige verden. Uten deg ville jeg vært fortapt. Du ble mitt lys, Sokrates. Du viste meg solen, du viste meg sannheten, du viste meg alt. Du ledet meg ut av mørke og ignoranse. Du har spist meg opp fra innsiden, satt nervene mine i flammer og slukt hjertet mitt helt. Jeg har vansker for å skille min egen identitet fra din.


Om det fantes perfekte former på denne kloden, ville du, i den forstand, vært det uberørte, utsøkte, og feilfrie idealet alle burde søke etter. Jeg prøver å separere ønsker fra behov, men mitt sinn abdiserte fra all rasjonell tenking i ditt nærvær. Du var både svimlende og blendende.


Du så på meg som om jeg var solen, månen og alle stjernene dine, og jeg tilbad deg som om du var sentrum av universet. Nå fyller du meg bare med lengsel, nostalgi og hjertesorg. Du har vært både en velsignelse og en forbannelse i livet mitt.


Tidsfølelsen min har blitt forvrengt. Jeg ligner et spøkelse. Minnet mitt om deg er en kniv dyttet dypt inn i hjertet mitt. Jeg st


år her alene i askene av hvem jeg pleide å være og prøver desperat å sy meg selv sammen igjen. Jeg skulle ønske du var her for å hjelpe meg. Verden var mindre mørk ved din side.


Noen ganger lurer jeg på om du har det bedre nå, uten meg, og om du virkelig trengte meg i det hele tatt. Jeg følte meg sjeldent nok for deg. Du var alt jeg lengtet etter å være. Du var Sokrates. En hemmelighetsfull og gåtefull figur. En uoppnåelig enhet, lik som vinden: Et uberørbart fenomen, men et storartet fenomen likevel.


Det er først nå, i ettertid, at jeg skjønner hvor lite jeg faktisk vet om deg deg og ikke tankene dine. Sannheten er at jeg begynner å tro at den Sokrates jeg elsket ikke eksisterer utenfor de fengslende veggene i hodet mitt.


Jeg er redd, men livet fortsetter uansett, med eller uten deg. Jeg må lære å leve uten deg. Jeg vet ikke om jeg noen gang ville kunne gi helt slipp på deg. Du var min første kjærlighet — min eneste kjærlighet — og selv om du drar fra meg, vil det du ga meg alltid være spesielt for meg.


En gang spurte jeg: “Tror du meg sinnssykt for å elske deg, Sokrates?” Du svarte: “Nei, jeg synes du er tåpelig.” Jeg sa: “Hvis jeg er tåpelig for å elske seg, så er det vel slik, men det endrer ikke sannheten.” Du lo, og jeg elsket deg bare mer.



Jeg vil aldri være i stand til å glemme måten øynene dine var fylt med stjernestøv, og hjertet ditt som var så godt og rent at det kunne smelte diamanter. Du vil hjemsøke meg for alltid.


Jeg ville gitt deg perler fra de dypeste delene av havet om det var det som skulle til. Jeg ville stjålet himmelen for deg om du hadde spurt. Jeg ville blødd ut på steinene i Akropolis om du fortalte meg at favorittfargen din var rød.


Du fylte sakte inn tomrommene i hjertet mitt med fargerike akvareller, som sivet inn i hver pore i kroppen min og dekket meg som et endelig komplett lerret.


For det er urett, i mine øyne, å straffe en mann som ikke har gjort annet enn å opplyse folket om sin egen uvitenhet. Jeg skulle ønske jeg hadde fortalt deg dette. Da ville du sikkert svart: “Hva er urett, Platon?” og jeg ville vært enda mer besatt av deg enn før, hvis det i det hele tatt er mulig.



Lenge har jeg undertrykt mine tårer, ikke bare for deg, men for meg selv og min egen skjebne (om slike konsepter eksister). Ved å så hensynsløst kaste bort din egen, har du dømt meg også.


Jeg forstår endelig hvorfor stormer er oppkalt etter mennesker. Fordi du er et tordenvær innpakket i et dikt. Du ødelegger meg på de vakreste måtene du kan tenke deg, og forlater meg gispende etter pusten og skjelvene fra kortvarige berøringer.

Så jeg spør: drømte du om meg på ditt dødsleie? For jeg ville ikke tålt å se livet forlate deg… Men husk, alltid, som du en gang fortalte meg: “Døden kan være den største av alle menneskelige velsignelser.”


Takk, Sokrates, for alt du har lært meg. Takk for at du har vist meg hvordan ekte kjærlighet føles, selv om det ikke var det jeg håpte det ville være.


Jeg må akseptere at du bare var ment å være en del av mitt hjerte, aldri mitt liv. Jeg var alltid redd for at du ville gli gjennom fingrene mine som våt sand, så jeg holdt fast så hardt jeg kunne, og håpet at det var nok.


Det var det ikke. For nå, når du er borte, innser jeg at uansett hvor hardt jeg holdt fast, ville det aldri vært nok. Ingenting var nok for deg. Du har, og vil alltid være, utemmelig.


Din trofaste elev,

Platon.





Skrevet av: Linnea Heggeland og Anny Rykkja. Illustrasjon av Casper Sørestrand


17 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle