Nattjazzen - en 50-åring det er helt innafor å bruke tiden sin på?

Det er vår og det betyr festivaldager i Bergen. I år fyller både 70-åringen Festspillene og den 20 år yngre Nattjazzen byen med liv, lys og turister fra hele verden. Til tross for å være Festspillenes lekne og rebelske lillebror, er konsertsalene på Nattjazzen (dessverre) like tettpakket med gråhårete rødvinsdrikkende publikummere. Men istedenfor å sitte hjemme å bedrive surmuling, valgte jeg heller å ta meg en dag på Nattjazz for å sjekke ut om det, i motsetning til andre, er en 50 åring det er innafor å bruke tiden sin på.

Verftet på Nordnes huser som alltid årets Nattjazz.


Det er lørdag 28.mai og på programmet står blant annet de lokale jazzerne i «Whatever happens, dont be yourself», Sushis bedre halvdel «KOBE» og funklegendene i «Ghost note».


WHATEVER HAPPENS, DON'T BE YOURSELF

På den mest rødvinsvennlige scenen på Verftet, Sardinen, spiller Whatever Happens, Dont Be Yourself opp til en avant-garde frijazzstemning. Her får hver av de 8 musikerne plass til å skinne, og særlig inntrykk gjør de artige og sjarmerende saxofonsolene. Med på scenen er blant annet Drønens EP-aktuelle datter, Nelly Moar, som viser at hun i tillegg til å beherske nedtonet pop, behersker sketting og impro så det suser.

Tekstmessig stiller denne gjengen svakt, med klisjéfylte fraser repetert ut i det kjedsommelige. Det er synd hvor kjønnstradisjonell hele besetningen er, noe som dessverre går igjen i nattjazz og hele jazz-verden generelt. Ellers får denne spilleglade gjengen meg til å le opptil flere ganger, noe som er et tegn på en vellykket frijazz-konsert.


KOBE

At KOBE, best kjent fra Sushi X Kobe, er booket til nattjazz er ikke den største selvfølgen, men fra det øyeblikket han inntar scenen blir det en selvfølgelighet. Med sitt utradisjonelle band skaper KOBE stemningsfulle og intrikate lydbilder som fylles med ambisiøse og velskrevne tekster - en mangelvare på de fleste jazzfestivaler. Det at store deler av publikummet kunne vært (beste)foreldrene til KOBE var ikke å merke. Stemningen i salen ble helt spesiell, og de knappe 40 minuttene kunne gjerne vart lengre.


THE END

The End var eneste konserten jeg ikke fikk med meg slutten på. Disse svenske/norske musikerne leker seg med store pedalbrett og elektronikk, som gir mye utradisjonelle lyder. Om det er dette som er "jazz for de spesielt interesserte" vil jeg anbefale å bli spesielt interessert. Sterkest inntrykk gjorde låten "Psyko", en låt som virkelig levde opp til tittelen.

Dessverre virket det som lydteknikeren var litt noob, for den vakre stemmen til Sofia Jernberg ble overdøvet av alle de andre. Hadde hun fått større plass ville det absolutt løftet opplevelsen.


GHOST NOTE

Ghost Note var for meg helt ukjent (som det meste i programmet), men jeg leste meg opp på gjengen, som tydeligvis består av musikere fra bandene til blant annet Erykah Badu, Kendric Lamar og Toto. De har dratt hele veien fra Dallas og hatt med seg en haug med precusive duppeditter, afrobeats og en bitteliten gutt på bass (en guttebass?), som viser seg å være instakjendis.

Alle rundt meg er superhyped og det er tydelig at jeg har å gjøre med ekte funklegender, som egentlig hadde fortjent et mer dansene publikum, spør du meg. Musikalsk er disse gutta her upåklagelig, men noe inni meg savner en vokalist. Heldigvis tar frontfigur Robert «Sput» Searight ansvar og kjører noe call and respond-opplegg med publikum som er riktig artig.


ALT I ALT

Som en oppsummering vil jeg vurdere nattjazzen som godkjent. Om du er av typen som liker deilige groover å danse til, flinke folk du kan lytte til, eller tullete musikk som får deg til å le, er Nattjazz stedet for deg. Selv om publikummet kun består av gamle folk og et par merkelige jazz-studenter og musikklinjefolk synes jeg absolutt at nettopp DU bør ta turen.




Skrevet og foto av Edith Amalie Lindtner


249 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle